Viser arkivet for stikkord makt

INSTITUSJONSBARN.

Jeg var 2 år da jeg ble satt under statlig “omsorg” Begrunnelsen har jeg fått vite nå, mine foreldre kranglet og noen hadde sendt en bekymrigsmelding til barnevernet.

\I dag har jeg ikke kontakt med mor og far, det skyldes at jeg i 16 år bare kunne brevveksle med dem. Det er veldig sårt for meg, jeg husker godt den dagen jeg ble 18 år og banket på min mors dør.

Hun kjente meg ikke igjen med en gang, det gjorde ikke jeg heller. Husker veldig godt at min mor falt sammen i gråt og etter en stund begynte å si sannheten. Nok om det akkurat det samme skjedde da jeg oppsøkte min far, han var sønderknust og sa det samme som min mor.

Jeg ble sjokkert over hva han sa til meg. Det burde ikke være mulig å ta meg pga en krangel, men det er sannheten. Jeg kommer tilbake til mor og far litt senere.

Som sagt var jeg 2 år da jeg havnet på min første bv-instutisjon, jeg hadde da ikke begrep om hva som skjedde.

Årene gikk, jeg var 11 da jeg ble flyttet til en annen instutisjon, jeg forsto mer, men ikke hvorfor jeg ikke fikk besøk av mor og far.

Vi var ca 15 stk der og alle på min alder da, 11 år, jeg kan huske gråt, bønn om hjelp osv men vi fikk beskjed om at nå skulle det være stille.

Under dette oppholdet fikk jeg min første anelse om at vi jenter var bedre enn guttene. Jeg ble stolt helt til jeg fant ut hvorfor. Jeg kommer ikke til å legge noe imellom nå, men fitta mi var mer verdt enn meg.

Jeg ble syk og havnet på min tredje instutisjon 14 år gammel. Da begynte hælvetet.



Fitte var tingen til de ansatte og de visste hvordan ei fitte skulle utnyttes jeg kan love dere alle at vi lå i frykt hver kveld.

Dette skjedde regelmessig, det minste brudd på ordensreglene betydde et knull. Jeg vet ikke hvordan vi klarte dette, men i dag kan jeg si med hånden på hjertet at jeg kan telle de jeg vokste opp med på en hånd.

I dag har jeg ikke kontakt med mor eller far, de kjenner meg ikke. Ikke deres feil, de prøvde og prøvde har de sagt uten at jeg kan dokumentere det.

I 1989 ble jeg myndig og valgte å gå på folkehøyskole, det var en fryd for meg. Der traff jeg også en som skulle være med på å hjelpe meg ut av traumene, Han har nokså samme erfaring som meg med tanke på instutisjoner .
Det jeg ser i dag er at jeg har mistet all kontakt med slekten min og at den ballasten jeg fikk fra det offentlige ikke har hjulpet et grann.

Det er veldig trist nå å tenke på de fine jentene og guttene jeg møtte på livets vei, jeg skjønner dere veldig godt når dere valgte denne utveien, å jeg har vært inne på tanken selv mange ganger

Hilsen meg.